Snart ny uke!

Hei alle hjemme!

Jeg har snart vært en uke på andre siden av kloden, og selv om jeg har hatt relativt late dager, så føler jeg tiden har flydd avgårde. I går fikk jeg se en helt ny side av Afrika. Jeg fikk beskjed om at vi skulle til en strand, og tenkte med en gang i hodet på en typisk afrikansk strand. Det var ikke akkurat det vi kom frem til. Vi kom derimot frem til noe som virket som et 5-stjerners hotell med flere svømmebasseng, et treningsstudio, massasjerom, frisørsalong og så mye mer. Hotellet hadde vel egentlig alt en hver kunne ønske seg å gjøre, og for første gang i løpet av denne turen følte jeg meg ikke som den eneste som var annerledes. Hotellet bestod kort fortalt for det meste av hvite turister. Kristin beskrev det godt som "european standard", og hun hadde jo faktisk helt rett. Det var den type eksklusivt hotell som turister utenfra kommer til og bor på.

Vi betalte for et slags dagspass, som tillot oss å bruke bassengene, treningsstudioet og til å kunne bestille mat og drikke i restauranten. Vi gikk oss også en lang tur på det innesperrede område rundt hotellet, og på veien gikk vi sikkert forbi nærmere 6-7 ulike afrikanske bruder og brudgommer med følge, i tillegg til at vi så flere i løpet av dagen. Det var visst veldig normalt å betale for å kunne ta brudebildene sine i områdene rundt hotellet, og det forstod jeg egentlig godt ettersom at det var så stort og helt utrolig fint der.

Ettersom hotellet lå ved sjøen var det kjempefin utsikt.

Området rundt hotellet bestod av fine palmer og hus med tak formet som hatter. 

Pynt som ser ut til å være en fugl i Ugandas farger. 

Vi plasserte oss etterhvert ved bassenget, og fant en plass med både sol og skygge. Den bleke huden min trenger all sol den kan få, så å sitte i skyggen var og er ikke noe alternativ for meg. Men jeg forstod derimot at Kristin helst ville sitte i skyggen, så det var greit med en plass for begge. Og ja, etter flere timer i solen ved bassenget ble jeg solbrent, eller rettere sagt skambrent. Og dette bare på den ene armen :) men mamma og pappa, jeg bruker solfaktor 30 og 50, faktisk.

Selv om dette var den siden av Afrika jeg i hovedsak ikke kom her for å oppleve, så var det veldig kjekt å få være med på. Og Kristin er verdens greieste som tar meg med på gøye ting hver dag. Det er egentlig litt sykt å tenke på, at midt oppi all denne fattigdommen som tilogmed er rett utenfor døren der jeg sover, så ligger det et stort og fint hotell der turister kan komme og leve i rikdom.

I dag har vi bare vært hjemme i Nsambya og slappet av, både inne og ute. Jeg spiste igjen en afrikansk spesialitet! Selv om jeg spiser afrikansk middag hver dag, så er det mer lignende det vi har hjemme med kjøtt, ris eller poteter og grønnsaker, og i dag spiste jeg kokt banan??? tror jeg iallefall. Kokt banan med grønnsaker og tomatsaus, og avokado på siden. Veldig spesielt, men også veldig godt. Planen i kveld var egentlig at vi skulle på en kulturkveld et annet sted, men pga trafikken ved byen stod helt stille, fant vi ut at det var best å utsette. I morgen vet jeg ikke hva som står på planen, og på tirsdag drar jeg mest sannsynlig til barnehjemmet for å bli der til fredag. Ungene har fortsatt ferie frem til 6. juni, så jeg skal foreløpig ikke jobbe enda, men bare være med og være med de ungene som er der.

Håper alt er fint hjemme!

- Ida

Lørdag 28. mai

Heisann alle sammen!

Det er lørdag og jeg har allerede vært her tre dager. Akkurat i det sekundet jeg skriver dette innlegget, sitter jeg på rommet mitt med en kopp kaffe og hører på alle lydene utenfra. For det er ganske masse lyder utenfor. Barn som roper, folk som pusser og hamrer på bygningen, hunder som bjeffer og biler som kjører. Dette er ikke noe som bare gjøres på dagtid heller skjønner dere, det foregår hele døgnet. Men selv om nattesøvnen er dårlig så blir det verdt det i løpet av dagen når jeg gjør spennende ting.

I går startet dagen tidlig. Jeg hadde fått beskjed om å være klar halv åtte, for jeg har en fast sjåfør som kommer her og henter. Greien er at når de sier en tid her nede, så blir det aldri den tiden som er avtalt. Det er ganske morsomt egentlig, ettersom jeg ikke hadde lyst til å være treg eller den som holdt noen tilbake, så var jeg klar i sikkert en og en halv time, nærmere to timer, før vi endelig dro avgårde. Vi dro til barnehjemmet, og både Annet og Kristin var med. Det tok rundt to timer å kjøre dit, og vi stoppet underveis for å fylle bensin og kjøpe snacks. En afrikansk spesialitet her nede, er banan som er røkt, så det spiste vi i bilen på vei bort. Det var veldig spesielt, men jeg er fast bestemt på at jeg skal smake på det jeg blir tilbudt her nede. Ihvertfall det som virker noenlunde trygt å spise.

Da vi kom til barnehjemmet, fikk jeg se den andre plassen jeg skal bo. Der skal jeg bo når jeg skal jobbe på barnehjemmet. Det var ganske mye det samme som her, så det var veldig greit. I tillegg ligger det to minutter å gå fra barnehjemmet, og når en står på terrassen så ser en rett ned på det.

Barnehjemmet med lekeplass og fotballbane. 

Masse skog og plantasje. For det meste det som er rundt barnehjemmet. 

Byggeprosjekter ved siden av barnehjemmet. Barnehage til venstre og flere klasserom til høyre. 

Fin utsikt fra der jeg skal bo.

.
Ettersom at barna har en slags ferie nå, som varer frem til 6. juni, så skulle jeg bare på et lite besøk og få se hvordan det var der osv. Det var veldig interessant å se barna og barnehjemmet, og det første jeg spurte Kristin da vi kom der, var hvorfor barna ikke hadde sko på seg når de var ute. Jeg vet ikke hvorfor jeg lurte sånn på det, men hun svarte at de likte det best sånn og at det var helt ok for de å gå uten både inne og ute. Det var kjekt å se at mange av ungene hadde norske klær på seg. Tine stafetten og ulike fotballcuper gikk igjen i mange av t-skjortene, og det fikk meg til å tenke på de klærne jeg skal gi til ungene. Jeg gleder meg sånn til å se ansiktsuttrykkene når jeg gir de alle tingene jeg hadde med hjemmefra. Sånne takknemlige ansikter kommer jeg nok aldri til å få se igjen når jeg er hjemme.

Ungene var overbegeistret over at jeg var der, og selv om de mest sannsynlig har sett en hvit jente før, iallefall de eldste, så skulle en trodd at det var helt nytt for de. De var veldig høflige og snakket selv om de var sjenert. Den ene voksne som jobber der, som de kaller pappa, spurte om ikke de kunne synge for meg og Kristin, og det gjorde de. De sang og sang, både på engelsk og morsmålet sitt. Og etterhvert tok det helt av, og de fant frem tromme og begynte å danse. Jeg ble helt imponert over hvor flinke de var, og all den energien de hadde. Omtrent alle ungene var med å danse og synge, og den minste var rundt to år.

Det var så fantastisk å se de smile og ha det så gøy, med tanke på hvor fælt de har hatt det. Barnehjemmet har reddet livet til disse barna. Reddet de fra å være alene på gaten, gitt de et trygt og stabilt hjem med en familie og gitt de muligheten til å kunne gå på skole. Jeg tenker bare wow. Så lite som skal til for å gi disse barna et liv, og likevel så er det så mange andre barn som fortsatt er i den situasjonen disse barna en gang var i. Jeg skal som tidligere nevnt jobbe i slummen også, og jeg ser for meg at det blir tungt. Kristin fortalte meg om flere som har dratt der og sett, og som ikke har klart å holde tårene tilbake. Og jeg som får klump i halsen hver gang vi sitter i bilen og kjører forbi alle ungene som går alene langs veien, eller alle som går rundt i filler. For meg er det filler, men for de er det sikkert det beste de har.

Det finnes ikke et eneste menneske hjemme i Norge som ikke har noe å gi til de her, og jeg er så heldig som får muligheten til å gi av meg selv. Samtidig som at jeg får dårlig samvittighet når jeg sitter her og stresser over ikke å ha internett, så vet jeg at når jeg reiser hjem igjen til Norge så kan jeg være stolt over meg selv og den lille forskjellen jeg har gjort. For det er ikke mange som gjør det som jeg gjør, og jeg vet jeg kommer til å komme hjem som en bedre person.

Blir litt lange innlegg, men det er bare fordi jeg har så mye å oppdatere med og så mye på hjertet. Senere i dag skal vi kanskje ta turen til en strand, så det blir spennende. Følg med videre!

- Ida

Nsambya

Hei igjen!

Endelig har jeg kommet meg til rette i Uganda, eller rettere sagt Nsambya som det heter her jeg bor. Det ligger litt utenfor Kampala, og rundt en times kjøretur fra flyplassen Entebbe. Jeg landet i går kveld rett før ti, kjøpte visum og tok med meg ikke mindre tre store bagasjer som jeg hadde med meg fra Bergen. Richard hentet meg og vi ble kjørt av sjåfør til Nsambya. Vi kjørte som sagt i ca. en time, og det var helt mørkt ute. I Uganda blir det mørkt rundt klokken seks, i motsetning til Norge som har lys ute nesten hele natten når det er sommertid.

Rommet jeg bor på er simpelt, og jeg tror det er et av få soverom i dette bygget. Bygget jeg bor i holder nemlig på å bli renovert, og skal fikses og gjøres om til skole for barna her. Rommet mitt består av en seng, et bord og et lite bad med vask, dusj og toalett. Som dere ser på det ene bildet under har sengen min myggnetting rundt seg. Dette er for at jeg ikke skal bli bitt av myggen om natten. Jeg tar tabletter mot malariamyggen, og bruker myggspray, men det er greit å være ekstra beskyttet om natten da myggen biter mest.

Dagen i dag har gått til mye avslapping. Det er ikke noe særlig lydtett her, så jeg sov halvveis dårlig i natt. Det er alltid noen som holder på å hamre eller dunke i noe her, og de holder på både dag og natt. Men etter en rolig start på dagen dro vi inn til Kampala en liten tur. Der fikk jeg fikset meg nytt sim-kort og internett. I tillegg spiste jeg lunsj med Annet og Kristin, som er mine kontaktpersoner her nede. Begge kommer fra og bor i Uganda, og jobber for Bring Children From Streets her nede. De er veldige hyggelige og flink i engelsk, så vi klarer fint å kommunisere.

Allerede min første dag her i Uganda ser jeg de store forskjellene i forhold til Norge. Jeg har alltid visst at Afrika ikke kan sammenlignes med hjemme, men først nå ser jeg kontrastene. Her nede finnes det en helt egen type fattigdom, som vi i Norge ikke kan tenke oss engang. Og jeg har enda ikke vært i den verste slummen her nede. Bare bilturen fra der jeg bor og inn til byen ga så mange inntrykk at jeg må bruke resten av dagen på å fordøye det jeg har sett. Den standarden vi i Norge er vandt med og tar for gitt hver eneste dag, eksisterer ikke her engang.

Snart tror jeg vi skal spise middag som lages her på huset, og siden Uganda ligger en time før Norge, så er klokken over syv her nå. Jeg ligger ved noen bilder slik at dere hjemme kan få se hvordan jeg bor og litt hva dagen har gått i.

På Flesland rett før jeg var på egenhånd.

Et lite bord med litt mat og drikke som stod klart til meg når jeg kom.

Sengen jeg sover i med myggnett på. 

Badet.

En palme langs veien. Tatt i bilen på vei fra Kampala. 

Trafikken i Kampala. Masse biler og ikke minst sykler på veien.

- Ida

Første post!

Heisann!

Velkommen til min aller første post på denne bloggen. Jeg heter Ida Kristine Sekkingstad, er 19 år gammel og kommer fra Sotra utenfor Bergen. Jeg har laget denne bloggen i forbindelse med min reise til Uganda, slik at alle hjemme kan følge med på hva jeg driver med i Afrika.

Jeg skal på en spennende reise til Uganda i Afrika onsdag 25. mai, og skal jobbe der hos Bring Children From Street i fem uker. Bring Children From Street er en stiftelse stelt igang etter initiativ fra Richard Kiwanuka og har sitt sete i Bergen. Stiftelsen ble opprettet 08.08.05 og finansierer sine prosjekter gjennom fadderordninger, innsamlede midler, inntekt fra salg av produkter og økonomisk støtte fra ulike givere, som Sekkingstad AS, som jeg reiser på vegne av. Sekkingstad AS har sponset Bring Children From Streets ved å finansiert bygging av matsal og kjøkken.

I løpet av mitt opphold i Uganda skal jeg jobbe på Nsumba barnehjem og på skolen i Katangaslummen. Katangaslummen ligger i hovedstaden til Uganda, Kampala, og det bor over en million mennesker der. Bring Children From Street har i en liten del av slummen, tre prosjekter.

I fjor åpnet stiftelsen et nytt barnehjem i Nsumba. Dette har blitt kalt Freedom Orphanage Nsumba, for å ikke forveksles med det gamle Nsumba Orphanage. Barnehjemmet har tre hus, et kjøkken med tilhørende spiseplass og sanitæranlegg. Mellom husene er det laget samlingsplass med ildsted i midten, der alle kan samles rundt. Og husene består av soverom og et oppholdsrom. Utenfor dyrkes jorden med blant annet maisplanter og banantrær.

Jeg er veldig spent på å reise, og kjenner jeg både gruer og gleder meg til det jeg skal få oppleve. De aller siste brikkene begynner å falle på plass, og jeg blir mer og mer klar for avreise. Jeg blir nok aldri helt klar for å forlate alt her hjemme for fem uker, men tenker tiden kommer til å fly når jeg er der nede.

Kofferten er ferdig pakket, og i tillegg har jeg med en ekstra bagasje med klær, sko, leker og ting som jeg skal ha med til ungene. Flere har gitt blant annet gamle sko og leker, og jeg skal også gi en pose med mine egne gamle bamser til ungene. Jeg vet at der nede har de så og si ingenting, så det minste jeg kan gjøre er å gi litt av det vi her ikke engang har bruk for. Jeg er helt sikker på at de kommer til å bli kjempeglade for alt de får.

Jeg håper jeg får grei tilgang til internett nede i Uganda, slik at jeg kan oppdatere flere ganger i løpet av de fem ukene. De som vil må gjerne følge med på reisen min!

- Ida Kristine