Det er lørdag og jeg har allerede vært her tre dager. Akkurat i det sekundet jeg skriver dette innlegget, sitter jeg på rommet mitt med en kopp kaffe og hører på alle lydene utenfra. For det er ganske masse lyder utenfor. Barn som roper, folk som pusser og hamrer på bygningen, hunder som bjeffer og biler som kjører. Dette er ikke noe som bare gjøres på dagtid heller skjønner dere, det foregår hele døgnet. Men selv om nattesøvnen er dårlig så blir det verdt det i løpet av dagen når jeg gjør spennende ting.
I går startet dagen tidlig. Jeg hadde fått beskjed om å være klar halv åtte, for jeg har en fast sjåfør som kommer her og henter. Greien er at når de sier en tid her nede, så blir det aldri den tiden som er avtalt. Det er ganske morsomt egentlig, ettersom jeg ikke hadde lyst til å være treg eller den som holdt noen tilbake, så var jeg klar i sikkert en og en halv time, nærmere to timer, før vi endelig dro avgårde. Vi dro til barnehjemmet, og både Annet og Kristin var med. Det tok rundt to timer å kjøre dit, og vi stoppet underveis for å fylle bensin og kjøpe snacks. En afrikansk spesialitet her nede, er banan som er røkt, så det spiste vi i bilen på vei bort. Det var veldig spesielt, men jeg er fast bestemt på at jeg skal smake på det jeg blir tilbudt her nede. Ihvertfall det som virker noenlunde trygt å spise.
Da vi kom til barnehjemmet, fikk jeg se den andre plassen jeg skal bo. Der skal jeg bo når jeg skal jobbe på barnehjemmet. Det var ganske mye det samme som her, så det var veldig greit. I tillegg ligger det to minutter å gå fra barnehjemmet, og når en står på terrassen så ser en rett ned på det.
 |
| Barnehjemmet med lekeplass og fotballbane. |
 |
| Masse skog og plantasje. For det meste det som er rundt barnehjemmet. |
 |
| Byggeprosjekter ved siden av barnehjemmet. Barnehage til venstre og flere klasserom til høyre. |
 |
| Fin utsikt fra der jeg skal bo. |
Ettersom at barna har en slags ferie nå, som varer frem til 6. juni, så skulle jeg bare på et lite besøk og få se hvordan det var der osv. Det var veldig interessant å se barna og barnehjemmet, og det første jeg spurte Kristin da vi kom der, var hvorfor barna ikke hadde sko på seg når de var ute. Jeg vet ikke hvorfor jeg lurte sånn på det, men hun svarte at de likte det best sånn og at det var helt ok for de å gå uten både inne og ute. Det var kjekt å se at mange av ungene hadde norske klær på seg. Tine stafetten og ulike fotballcuper gikk igjen i mange av t-skjortene, og det fikk meg til å tenke på de klærne jeg skal gi til ungene. Jeg gleder meg sånn til å se ansiktsuttrykkene når jeg gir de alle tingene jeg hadde med hjemmefra. Sånne takknemlige ansikter kommer jeg nok aldri til å få se igjen når jeg er hjemme.
Ungene var overbegeistret over at jeg var der, og selv om de mest sannsynlig har sett en hvit jente før, iallefall de eldste, så skulle en trodd at det var helt nytt for de. De var veldig høflige og snakket selv om de var sjenert. Den ene voksne som jobber der, som de kaller pappa, spurte om ikke de kunne synge for meg og Kristin, og det gjorde de. De sang og sang, både på engelsk og morsmålet sitt. Og etterhvert tok det helt av, og de fant frem tromme og begynte å danse. Jeg ble helt imponert over hvor flinke de var, og all den energien de hadde. Omtrent alle ungene var med å danse og synge, og den minste var rundt to år.
Det var så fantastisk å se de smile og ha det så gøy, med tanke på hvor fælt de har hatt det. Barnehjemmet har reddet livet til disse barna. Reddet de fra å være alene på gaten, gitt de et trygt og stabilt hjem med en familie og gitt de muligheten til å kunne gå på skole. Jeg tenker bare wow. Så lite som skal til for å gi disse barna et liv, og likevel så er det så mange andre barn som fortsatt er i den situasjonen disse barna en gang var i. Jeg skal som tidligere nevnt jobbe i slummen også, og jeg ser for meg at det blir tungt. Kristin fortalte meg om flere som har dratt der og sett, og som ikke har klart å holde tårene tilbake. Og jeg som får klump i halsen hver gang vi sitter i bilen og kjører forbi alle ungene som går alene langs veien, eller alle som går rundt i filler. For meg er det filler, men for de er det sikkert det beste de har.
Det finnes ikke et eneste menneske hjemme i Norge som ikke har noe å gi til de her, og jeg er så heldig som får muligheten til å gi av meg selv. Samtidig som at jeg får dårlig samvittighet når jeg sitter her og stresser over ikke å ha internett, så vet jeg at når jeg reiser hjem igjen til Norge så kan jeg være stolt over meg selv og den lille forskjellen jeg har gjort. For det er ikke mange som gjør det som jeg gjør, og jeg vet jeg kommer til å komme hjem som en bedre person.
Blir litt lange innlegg, men det er bare fordi jeg har så mye å oppdatere med og så mye på hjertet. Senere i dag skal vi kanskje ta turen til en strand, så det blir spennende. Følg med videre!
- Ida
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar