11/34

Hei alle hjemme!

Dag 11 er overstått, og nok en ny uke her i Uganda venter meg. Jeg skal begynne i slummen i morgen, og jobbe der halv dag. Eller, jeg skal være der med ungene halv dag. Jeg både gleder meg og gruer meg. Gleder meg til å se barna smile og lyse opp når jeg kommer, og gruer meg til å komme enda tettere på den, for meg, brutale og fæle tilværelsen de lever i. Realiten i at det faktisk er slik de lever og har det hver eneste dag. Jeg kunne nok ha skrevet en hel bok om livet til barna her. En bok med forferdelige beskrivelser og detaljer, som kunne gitt et bittelite innblikk i den måten å leve på som er så fjern for oss andre. Vi som er vandt med å stå opp hver eneste morgen med ulike krav og forventninger til hvordan verden skal være rundt oss. Hvordan menneskene vi omgås skal behandle oss, og hvordan utfordringer vi skulle møte på skal løse seg på enklest mulig måte. Vi vet på ingen måte hvordan den virkelige verden er. Og bare det at vi kan gå og legge oss i en seng hver eneste kveld, er et privilegium. Men jeg laget ikke denne bloggen bare for å fortelle om de drastiske forskjellene (selv om alle i Norge har godt av å få det banket inn i hodet mer enn 1 gang). Jeg laget den også for å fortelle om hva dagene mine her nede går i.

I går var vi i byen igjen. Midt i villeste Kampala, på et utemarked der det foregikk salg av alle slags frukter og grønnsaker en kan tenke seg. Markedet strakk seg ikke ut på all verdens kvadratmeter, så dere kan tenke dere hvite meg som presset meg mellom alle disse markeds-sultne afrikanerne på en hektisk lørdag. For å si det sånn, så var det ikke uten grunn at Kristin tidligere hadde sagt at hun foretrakk å dra på en søndag fremfor en lørdag. Det kan ikke sammenlignes med lørdagene i Bergen engang, for jeg har aldri opplevd noe i nærheten. Men jeg ville ikke vært foruten turen, selv om jeg godt kunne ha sluppet unna alle de nysgjerrige selgerne som grep meg i armen og begynte spørreundersøkelser om hvor jeg kom fra. De fleste forslagene var derimot Italia og Spania, og det kan jeg jo egentlig ta som et kompliment.

Kristin, som mest sannsynlig har mastergrad i det å komme seg gjennom en by proppet full av mennesker som alle hadde de samme handle-planene som oss, visste godt hvordan hun skulle trippe like hel gjennom både folkemengden, motorsykler og biler. Jeg derimot, kom så vidt like hel ut fra opplevelsen, om ikke litt traumatisert da vi omsider satt oss ned for å vente på Annet. Jeg måtte vende hodet til alle sider jeg kunne på samme tid da vi skulle krysse de travleste veiene, og det var flere ganger bare på centimeteren at det gikk uten å ende opp med sykehusopphold. Det hadde vært noe det! Men jeg fikk kjøpt meg to nye bøker, ettersom den ene og eneste jeg tok med fra Norge ble lest ferdig ila de første dagene, selvfølgelig. Og Kristin fikk på den tiden jeg nærmest ble kapret av selgere, kjøpt masse frukt og grønnsaker.

Ellers, så har Kristin sin sønn og datter kommet her, og de er begge veldig søte. Datteren på 18 år, er kjempegrei og vi snakket mye sammen i går kveld. Sønnen hennes er nesten 3 år, og veldig flink i engelsk, så han løp rundt og pratet mye med meg rett etter han kom hit. Jeg har brukt mesteparten av dagen på rommet med den ene boken jeg kjøpte, og ellers ute i solen for å forbedre de forsatt ufine skillene mine på hele kroppen som følge av at jeg soler meg påkledd, ja. Og det hjelper ikke at jeg er stillesittende omtrent hele dagen, og så får servert pizza. Kanskje klærne blir for trange etterhvert, og jeg dermed blir tvunget til å sole meg uten klær, hmm.

Jeg har dessverre ingen interessante bilder å vise til dere i dette innlegget ettersom de eneste bildene jeg har tatt i løpet av de to siste døgnene er av mitt usexye skille på bena, en stor kakerlakk som valgte å drukne i dusjen min og ellers uinteressante bilder som jeg selv forhåpentligvis kan få glede av i fremtiden. Vi snakkes igjen snart!

- Ida