Fredag 3. juni

Heihei!

Det er fredag igjen allerede, og jeg er på min andre uke her i Uganda. Tiden flyr avgårde samtidig som jeg tenker på at jeg faktisk har 26 dager igjen her. Skolen har enda ikke begynt, så det har ikke vært mye for meg å gjøre i forbindelse med skolen så langt. Det starter for fullt på mandag. Mest sannsynlig skal jeg hoppe rett i slummen da, og da blir jeg på egenhånd. Men det er selvfølgelig personer der også som vet at jeg kommer og som skal veilede meg.

De siste dagene kan kort oppsummeres med et ufint skille på bena som dokumenterer at jeg har gått med sandaler i solen. Ellers har vi vært på Nsumba barnehjemmet, og jeg har fått vært med på vasking av tallerkner, barn og klær. Alle tre tingene på samme måte, ironisk nok. Jeg skal ta del i slike ting de dagene jeg skal jobbe der, og det var greit å få en gjennomgang. De bruker såpestykker og biter av tøy til alle de forskjellige vaskeprosessene. Klærne skrubbes med såpestykke og vaskes i stamper, og her snakker vi ordentlig gammeldags vaskeprosess. Selvfølgelig har de ikke vaskemaskin, så de har andre løsninger for å få klærne ren. Samme med oppvasken. Skylling, skrubbing og skylling igjen gjentatte ganger for å få alt helt rent. Jeg ble overrasket da jeg skulle være med å vaske barna, men tanke på at de fleste barna der ikke ser på meg som en skikkelig voksen, tror jeg iallefall ikke. Men selvsagt skulle jeg ikke vaske de eldste barna. De er jo opptil 16 år gammel, og vet heldigvis hvordan de skal vaske seg selv. Men de voksne vasker de minste barna, slik at de kan lære og etterhvert gjøre det selv. Det var veldig interessant å stå og skrubbe en liten afrikansk gutt eller jente inn med såpe, for så å bruke hendene til å skylle vekk såpen etterpå. Ungene var skeptisk, men syntes for det meste at det var kjempemorsomt at jeg skulle være der inne med de mens de alle var nakne. De har ikke dusjer, og pga vanskelighetene med vanntilførsel har de foreløpig ikke mulighet til å ha det heller.

Litt oppvask som lå til tørk. 

En grisefarm utenfor skolen. Foreløpig uten griser, men meningen er at de skal ha griser værende der. 

Høns som gikk rundt fritt, og en av flere stamper som brukes til mat og vask. 

Nyvaskede klær som hang til tørk. 

Ungene var like begeistret over å se meg, hver gang jeg kom til de. Kanskje litt for overbegeistret i lengden, men jeg forstår at de syntes det er gøy med en hvit jente som de kan leke med, eller rettere sagt leke på. Selv om de innimellom kommer way to far innenfor min intim-sone så vet jeg at de bare mener det godt. De henger på meg og konkurrerer om å sitte tettest mulig inntil meg. Har derfor funnet ut at det er best å være mest mulig stående. Uansett så er barna så skjønne og herlige, og jeg går bare rundt og smiler til de hele tiden selv om vi ikke engang kan kommunisere.

De eldste ungene virket helt fascinert over hvordan jeg så ut, og selv om de snakket sammen på språket sitt så skjønte jeg godt når de snakket om meg. Jeg kan jo egentlig forstå at de snakket om meg også, der jeg satt som en svett, solbrent turist og bare smilte ut i løse luften mens de minste ungene maste på meg. Men de prøvde å spørre meg om ting, som f.eks. om vi hadde griser i Norge, om jeg hadde søsken, om jeg likte pizza, om jeg kjente ulike personer osv. Noen ganger var det vanskelig å forstå hva de mente, og da jeg prøvde å spørre tilbake, forstod ikke de og så ble de sjenerte. (Jeg kommer til å poste bilder av ungene så snart jeg får de godkjent).

Tirsdags kveld dro vi til Nsumba, og i går kveld, etter nesten 4 timer kjøring, var vi tilbake her i Nsambya. Det tok såpass lang tid fordi det var helt kaos med trafikken, og jeg har aldri før opplevd den type kjøring. Med tanke på den lange avstanden, alle salamanderne jeg sov blant og nesten ingen form for dekning i Nsumba, så tror jeg med sikkerhet at jeg foretrekker å bo i Nsambya. Men det er kjempefint i Nsumba og da bor jeg rett ved barnehjemmet også, så det er jo en skikkelig fordel.

Hvor jeg bor i Nsambya. Rommet er helt til høyre under den mannen på stigen. 

Plassen utenfor der jeg bor, som sagt under rekonstruering. 

Hvor jeg bodde og skal bo i Nsumba. Et rom i huset til venstre. 

I dag er det en spesiell dag i Uganda. Det er offentlig helligdag og stor hedring av unge menn som ble brent til døde 3. juni 1886 i Namugongo, fordi de nektet å ta avstand fra kristendommen. Kristin forklarte dette kort og sa at dette er en stor dag både for Uganda og Afrika, og at det kom folk fra andre steder i Afrika til Uganda for å feire og hedre de døde.

Vi derimot har bare slappet av i dag, og skal nok gjøre det resten av dagen og. I sted laget Kristin kjempegode pannekaker til oss, så det er ikke snakk om at jeg skal gå et eneste sekund sulten her. I går ble jeg tilbudt både ny afrikansk spesialitet med kassava (som jeg leste på nettet at mennesker muligens har dødd av?? dersom den ikke tilberedes på riktig måte, men hun kokte den godt), eggplante og afrikansk vin. Jeg takker Kristin for å være så grei og hjelpsom som hun er, og hadde bare alle vært like fantastisk som både hun og de andre som jobber for Bring Children, så hadde det virkelig ikke vært mye problemer i verden.

Selv om jeg lever luksus her, så må jeg innrømme at jeg savner norske ting også. Sender masse klemmer hjem!

- Ida