Katangaslummen

Hello everybody!

De siste dagene (unntatt torsdag, pga offisiell fridag i Uganda) har jeg vært i Katangaslummen, og jeg begynte dette innlegget på engelsk fordi jeg i flere dager nå har blant annet vært engelsklærer for barna i slummen. Jeg begynte på mandag etter sen avreise fra Nsambya, som gjorde at vi havnet rett i rushen utenfor Kampala, som egentlig er kronisk tror jeg, fordi trafikken står egentlig alltid uansett hva klokken.er. Da jeg omsider kom frem, var det ikke mange timene igjen før det var ment at jeg skulle dra igjen.

Jeg ble tatt godt i mot, og selv om omgivelsene var ubeskrivelige, så var selve skolen veldig søt. For å komme til skolen måtte jeg krysse en lang elv, som egentlig var et evig avløpsrør. Det var skikkelig slum det. Jeg fikk tanker om kloakk og ulike andre forferdeligheter raskt slått i mot meg. Ellers var skolen veldig slitt og liten. Et lite samlingsområde med et par fargerike hus rundt. De ulike husene var klasserom, og et kontor og det var 5 ulike klasser. Jeg ble møtt av et norsk flagg hengende på kontoret jeg gikk inn på, og en herlig dame med navn Florence. Hun var in charge av skolen, og hun ga meg en rask omvisning i de ulike klassene og lot meg hilse på alle lærerne. Etterpå ble jeg plassert i en stol med en skriveblokk. Hun spurte meg hvilken klasse jeg ville foretrekke å undervise, og om det passet meg å undervise i engelsk og matte. Jeg som egentlig ikke skulle undervise noe som helst i slummen, og ble fortalt dette av Richard for ca. en uke siden, kjente litt svette dukke opp i pannen, men tenkte etterhvert heller på det som en gøy utfordring. Jeg valgte Top class 2, som var de eldste barna på skolen. Dette syntes Florence var en god idé, og det tok ikke lang tid før jeg satt i klasserommet og tok notater for å planlegge neste dags undervisning. Heldigvis fikk jeg mye hjelp fra Teacher Christine, læreren til klassen. Og på den bittelille skolen, som overraskende nok har rundt 100 elever, så var det første dagen bare 4 barn i klassen jeg skulle undervise. Jeg ble fortalt at det ville dukke opp flere barn etterhvert som dagene gikk, og at det alltid var slik etter en ferie.

Inngangen til skoen, med slummen utenfor. 

Kontoret i skolebygget. 

Egen vanntilførsel for skolen. Her får de rent vann til å drikke og vaske hender. 

Skoleplassen med klasserom. To klasserom til høyre og to til venstre. 

Min klasse sitt klasserom helt til venstre. 

De få barna som var der, var søte og koselige, og jeg følte egentlig at jeg ikke kunne se på de som stakkarslige små uten ordentlige hjem. På tirsdag var det tid for at jeg skulle være lærer, og jeg ble pinlig berørt der jeg stod fremfor alle ungene og presterte å knekke krittet jeg skrev med ikke mindre enn tre ganger. Men etterhvert gikk det fint, selv om ungene snakket lite. De snakket mest på sitt eget språk, så jeg skjønte fort at språket ble et hinder. Jeg skrev mattestykkene på tavlen, og ungene skrev ned i bøkene sine. Det var interessant og gøy å være lærer for en liten stund.

Bøkene jeg fikk som "lærer". En skrivebok til å planlegge timer, og et hefte til å føre fravær. 

Tavlen i klasserommet med regnestykker på. Ikke vanskelig å skjønne at det er jeg som har skrevet de nei. 

Plakater som henger bak i klasserommet. Ungene øver på å si disse tingene flere ganger hver dag. 

I pausene ungene hadde, var de ekstatiske. De løp rundt, sloss, solgte lunsjen sin til hverandre for småmynter, demonterte gresshopper og kastet rundt på både kritt og dopapir. Siden de brukte vanlige kritttavler på skolen, så brukte de toalettpapir til å tørke av tavlen etter bruk.

I dag tok jeg med en fotball til elevene. Jeg fikk sjåføren til å hjelpe meg med å blåse den opp på en bensinstasjon, og så ga jeg den til ungene i det jeg kom inn i klasserommet. Øynene til barna lyste opp, og da Christine sa de måtte vente med å bruke den til pausen, så jeg på de at det ble en utfordring. Den ble plassert bakerst i klasserommet, og i det sekundet Christine forlot klasserommet for å fikse noe kjapt, spratt ungene opp og begynte å kaste den rundt. Hun kom raskt inn igjen og tok ballen, og så var det egentlig ikke mange minuttene til det var pause og ungene fikk bruke den så mye de ville. Det varmet virkelig i hjertet mitt da jeg så gleden de fikk av ballen. At noe så lite kunne gjøre de så utrolig glade var bare helt fantastisk. Pausen de hadde hver dag, som varte i en time ca. brukte jeg på å se på hver og en av ungene mens de løp rundt på den knøttlite plassen og jaget ballen. Så mange barn på en eneste ball, på en så liten plass, har jeg jeg aldri sett før. Dere kan tenke dere det var stormende jubel og baluba! Det var rett og slett en gledens dag for ungene, og det føltes så godt.

Jeg snakket mye med Christine om ungene mens de gjorde oppgaver jeg hadde skrevet på tavlen. Jeg spurte blant annet om hvordan det fungerte med lunsj og slikt, siden hun tok inn penger og så fikk en av ungene til å løpe og kjøpe en form for frityrstekte trekantkaker. Hun forklarte det slik at skolen hadde en avtale med noen som stekte disse kakene for de, slik at de fikk kjøpt de hver dag til lunsjen. Men jeg fikk med meg at ikke alle barna ga penger til Christine da hun ropte før pausen, og da sa hun at det var bare de som fikk sendt med seg penger av foreldrene, som hadde råd til mat. Jeg fikk klump i halsen da jeg skjønte at det faktisk var noen av ungene i klassen min som ikke hadde spist noe, og ikke fikk sjansen til å spise noe heller. Hun forklarte også at de fleste barna var syke og det eneste de gjerne fikk i seg i løpet av dagen var en pille. De var Aidssyke, og smittet av foreldrene sine. Noen av de hadde ikke foreldre som var i live engang, og flere bodde på gaten for seg selv eller hos noen andre. De fikk medisiner av sykehuset, men de hadde ikke råd til å ta med penger til lunsjmat. Så utrolig hjerteskjærende å høre at mange av de slet pga sykdommen og i tillegg lite næring osv, og hun sa at derfor presset de ingen av elevene på skolen. Dersom de oppførte seg rart eller ikke klarte å konsentrere seg så skjønte jo alle at de hadde en grunn til de. Hun forklarte også at noen fikk utseendemessige følger av sykdommen, mens hun viste til en av guttene i klassen som hadde en stor kul i bakhodet. Det var dråpen for meg, og jeg måtte ta meg selv kraftig sammen for å holde masken foran ungene.

Jeg ble fortalt at jeg skal tilbake i slummen den siste uken, så det blir bra å få hjelpe til litt mer der da. Men først er det helg, og så går turen til Nsumba og en uke på barnehjemmet.

Håper alt fortsatt står bra til med alle hjemme! Sender hjem ett par gresshopper og salamandere, så snakkes vi snart igjen!


- Ida